Monday, April 4

a different world

Det finnes noen barn som ingen forventer å få...
Barna som lever en annerledes verden.

Disse barna er blitt en del av min verden.

Her finnes en gutt.
  Han er sta.
   Han er lat.
Han er  smilende.
  
   Han er superskjønn.



Han har Downs syndrom.
Og vi to har blitt verdens beste venner.



Lite visste jeg da jeg for snart 10 år siden skulle ut og redde verden.
Som nyutdannet barnevernspedagog.

At det skulle bli en annen gruppe barn, 
enn de forsømte barna, som skulle stjele min tid 
og smelte mitt hjerte.
 
Jeg visste lite, og var egentlig litt redd.
Jeg ramlet inn i en ny og ukjent verden.
Og det ukjente kan være skremmende.


Jeg har lært så mye.
Jeg har lært å ikke være så redd for dette ukjente.
Jeg har lært meg å ikke stirre, men istedet smile.
Jeg har lært at man elsker et barn betingelsesløst.
Uansett.

Men jeg har også lært at det ikke følger 
en bruksanvisning med. 
Og jeg har fått en dyp respekt for mødre og fedre med funksjonssvake barn.

Får du et annerledes barn, 
Et barn med annerledes behov. Andre behov.
Så må du kjempe deg frem.
Det burde ikke være slik.


Men det er verdt det...
 ♥


Kelle skriver om livet med sine to herlige døtre, hvorav den yngste jenta, Nella har Down syndrom.
Ta frem lommetørklet og les Kelles gripende fødselshistorie her

Gi meg gjerne noen tanker rundt emnet..
Er du redd for det ukjente..?

19 comments:

  1. Nydelig innlegg!!
    Jeg er tante til en herlig liten gutt med Downs.

    Fin dag videre!!

    ReplyDelete
  2. Nydelig skrevet - og igrunn veldig veldig trist....Viktig jobb du har søs! stor klms! :)

    ReplyDelete
  3. "Våre små søsken"
    Vi har en liten søster,
    vi har en liten bror
    som er litt annerledes
    enn andre barn på jord.

    De kom til denne verden,
    det vanskelige sted
    med mindre håndbagasje
    enn vi er utstyrt med.

    Vi voksne er så store
    i gjerning og i ord.
    Vår lille bror og søster
    blir aldri riktig stor.....

    Kom på at dette diktet passet godt sammen med innlegget ditt akkurat idag som Wenche Foss begravelse var - hun gikk jo virkelig i front for akkurat disse barna for så mangemange år siden! klms fra søs igjen :)

    ReplyDelete
  4. Åååååå - så flott innlegg! Jeg har snufsa og ledd meg gjennom Wenche Foss sin begravelse, og dette innlegget ble jo prikk over i på en fin mandag - med ☼ faktisk :)

    ReplyDelete
  5. Utrolig vakre bilder og jeg har lest HELE fødselshistorien. Vakkert alt sammen, snufs... :-)

    Ha en fin dag videre.
    Klem Jenny

    ReplyDelete
  6. Vakre bilder.
    Litt skummelt med sånt som man ikke er vant til, ja. Det er det jo.
    Viktig,-og helt sikkert en fin jobb du har.
    :)

    ReplyDelete
  7. Den bloggen og den fødselshistorien er bare helt fantastisk! Og et flott innlegg fra deg :)
    Det høres ut som om du gjør en viktig jobb, og at det er en jobb som passer deg godt. Så flott at det finnes så mange gode, flotte mennesker som også ser det samme i alle rundt seg.

    Jeg som i disse dager går rundt som høygravid har jo gjort meg noen tanker om akkurat dette, men jeg har ikke sjans til å forutse hvordan vi vil reagere hvis dette skulle bli vår situasjon også.

    Flott dikt du har fått lagt inn her også :)

    ReplyDelete
  8. Takk for diktet storesøs. Nydelig!

    ReplyDelete
  9. De har så mye å lære oss! Jeg er så takknemlig for at avogtil få dele deres verden.

    ReplyDelete
  10. Vi har en liten søster

    Vi har en liten bror

    Som er litt anderledes

    Enn andre barn på jord

    .

    De kom til denne verden

    - det vanskelige sted -

    Med mindre håndbagasje

    Enn vi er utstyrt med

    .

    Vi voksne er så kloke

    I mening og i ord

    Vår lille bror og søster

    Blir aldri riktig stor

    .

    Vi har vår eng og åker

    Vi har vårt kjøpmannskap

    Og vi beregner livet

    I vinning og i tap

    .

    Det er så lett å skubbe

    De små og svake vekk

    Og la dem stå tilbake

    Med hjelpeløse trekk

    .

    Det er så lett å glemme

    Når siste båt skal gå

    Må alle passasjerer

    La all bagasje stå

    .

    (Inger Hagerup)

    Jeg syntes dagen fortjente hele diktet! Det ble også lest i begravelsen idag :)søs - nok engang :)

    ReplyDelete
  11. Jeg har ingen rundt meg med barn med Downs, annet enn at fjortissen har en i klassen sin. Og det har slått meg hvor glad de er i han, alle sammen! Og ingen viser mer kjærlighet enn han gjør...
    Må være en fantastisk jobb du har, selv om det sikkert kan være tunge stunder også!
    Vakre bilder også!

    ReplyDelete
  12. Flotte bilder og et fint innlegg. Jeg har ingen veldig nær, mende de kjenner er så gode og utstråler kjærlighet og smil som ingen andre gjør:)

    ReplyDelete
  13. Oppdaga Kelle Hampton litt etter at hun hadde fått minstejenta - en sterk fødselshistorie det der.
    Om jeg er redd for det ukjente? Hmm, egentlig ikke.
    Hvis du mener spesifikt funksjonshemmede (eller er den korrekte betegnelsen funksjonssvake?), så gjorde man seg jo noen tanker da man gikk gravid.

    ReplyDelete
  14. (grrr skreiv en laaaaang kommentar, så fikk jeg feilmelding....

    Vakkert innlegg, herlige bilder *smelt*.
    Dette temaet vet jeg jo alt om... Selv om det ikke er et ukjent felt så er det likevel litt skummelt. Fortsatt. Fordi jeg er et følelsesmenneske av dimensjoner.
    At de med spesielle behov ikke får et verdig liv fordi atøtteaparatet svikter. Jeg snakker om min søster. 28 år og fortsatt ikke fått egen bolig. Nå søker vi henne til en annen kommune, er det ikke tragisk?? Jeg ønsker henne hit, men mamma mener det blir for mye for meg, at jeg alltid vil føle dårlig samvittighet og at jeg får for mye ansvar... Jeg mener at det på sikt er bedre å ha henne nærme, enn å ha dårlig samvittighet for at hun er langt borte. Livet med gullet (som jeg fortsatt kaller henne) har vært en berikelse og en belastning. Misforstå meg rett, ikke at HUN er en belastning, men det krever mye av familien. Jeg tror du vet hva jeg mener. Jeg beundrer mamma og pappa utrolig mye. Og jeg er illsint på Stranda kommune. SKAMMELIG! De lar foreldrene rett og slett stå alene igjen med kampen. Det burde ikke være slik.

    Har du sett denne: http://www.sedenne.no/v/3670/
    Aldeles nydelig. *snufs*

    God klem til deg!

    ReplyDelete
  15. Marianne: Skjønn video!
    Jeg har kun erfaring med funksjonshemmede barn -ikke voksne.. (barn m/ulike typer autisme, down syndrom etc.)
    Men jeg har hørt, og vet om laaang ventetid på boliger. Også her.
    Og det er bare helt utrolig..
    Jeg visste lite før jeg selv begynte å jobbe med disse barna, men ble sjokkert da jeg etterhvert oppdaget hvor lite hjelp foreldrene egentlig får. Mange vet ikke hva de har rett på. Man får ingen veiledning. Kun de med størst behov og som skriker høyest, får mest avlastning osv.
    Jeg vet hva du mener med belastning..
    Et funskjonshemmet barn/voksen krever mye. Og jeg tenker ofte på søsknene til disse barna..
    Nå skal du imidlertid være glad for at søsteren din har DS, og ikke f.eks autisme.
    - En diagnose der det sosiale, og tilknytning er vanskelig. Det som gjør meg så spesielt glad i barn med DS er det varme ved dem.. glimtet i øynene og omsorgen de kan vise for andre. Det triste er at de kommer til et punkt der de ser at de er annerledes, og kan bli deprimerte og sky. Jeg håper det vil ordne seg for din søster snart.. og at hun er ei jente som trives med seg selv♥ -klem

    ReplyDelete
  16. Den historien er så vakker. Jeg har lest den før, og lagret den- for kanskje ta den med i et innlegg en gang. For den gjør noe med deg, den historien.

    Og det samme med den videoen lenger oppe, rørende vakker, den har jeg posta på facebook en gang.

    Veldig fint innlegg, whitebite...

    ReplyDelete
  17. Takk for det ♥ Ja, jeg er glad hun har downs og er sosialt oppegående, men er så innmari trist at livet står på vent pga støtteapparatet. Trist for henne og trist for familien.
    Selv om Arnhild er 28 år er hun fortsatt et barn... det er det som gjør det så krevende. Hun vil jo alltid være 12 år, på andre områder 8... ja du skjønner sikkert hva jeg mener. Hun skjønner jo at hun er annerledes og det har alltid vært sårt for meg. Jeg håper og tror at hun er mer fornøyd med tilværelsen enn hva vi andre er... selv om jeg innerst inne vet at hun også, som vi andre, vil komme seg videre, oppleve noe, få kjæreste etc... I oppveksten var hun alltid blid, en humørspreder, nå er hun mer mutt og tung, men jeg har full forståelse for det. Akkurat nå går hun folkehøgskole og tror hun har det supert, det letter litt på søsterhjertet!

    Klem !

    ReplyDelete
  18. For et utrolig fint innlegg, så fylt med respekt:) For oss som har barn med funksjonsnedsettelser så er mennesker som du veldig viktige. Mennesker som SER barna våre og som ønsker å vite og å lære.

    Jeg har lest mye inne hos Kelle, en fantastisk nydelig blogg. Jeg gråter hver gang jeg leser fødselshistorien til Nella - mer av glede enn av sorg da jeg vet...

    Alle er nok litt engstelige for det ukjente, og det er så lett å snu seg når man møter mennesker som er litt annerledes. Men hvis man bare setter sin egen frykt litt til side så får man et innblikk i hvor verdifulle disse barna er og hvor mye de har å lære oss.

    Ha en fin torsdag
    klem fra Hanne

    ReplyDelete

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...