Spøkelser
er et interessant fenomen, synes jeg.
Og jeg klarer nok aldri helt
å bestemme meg.
Tror jeg. Eller tror jeg ikke.
At de finnes...
Likevel,
føler jeg en dragning mot fenomenet.
Ikke sånn å forstå at jeg sitter med stearinlys og pendel,
mens jeg desperat prøver å mane noe frem.
Men på den måten at jeg ikke klarer la være
å likegyldig gå forbi et påstått hjemsøkt hus.
Dersom sjansen skulle by seg.
Selv om jeg er redd.
Så redd at jeg nesten blir kvalm.
Sprøtt, ja jeg vet.
Slik som på vår ferie i England, York, ifjor sommer.
York er nemlig en skikkelig spøkelsesby.
Og min favorittby i England. Men ikke av den grunn.
Det finnes uttallige Ghost-walks, som er guidede spaserturer
til byens hjemsøkte hus. Og dem er det mange av i denne gamle, historiske byen.
Fristelsen ble for stor, da vi gikk forbi dette huset her.
Som ser litt latterlig ut på utsiden,
men som er veldig gammelt og ekte på innsiden.
Huset skal være hjemsøkt.
Og er et av de mest beryktede husene i York.
Her gikk vi rundt, alene -kun oss fire.
Og, ja det var en tabbe å ta med oss 4-åringen.
For det var dritskummelt.
Spesielt i dette rommet.
Som nesten var helt mørktlagt.
Grøsss...
Dersom du ikke gidder å reise så langt som over havet for litt spenning.
Kan du besøke Utstein kloster
som ikke ligger så langt fra Stavanger.
Her spøker nemlig
den hvite damen,
som hun kalles.
I dette rommet.
Og er du heldig (uheldig) vil du kjenne et trykk i hodet, etterfulgt av hodepine.
Når du besøker dette rommet.
Det gjør alltid jeg.
Håper jeg klarte å øke pulsen din.
Litt?
Tror du på spøkelser?
