Thursday, February 23

missing child

 En stor del av foreldrerollen består dessverre av bekymringer. Og angst. 
Angst for å miste. Miste dem man har så uendelig og inderlig kjær.
Som mamma kan man få lyst til å gjemme de dyrebare små inni jakken sin, og aldri slippe dem fri.
Eller er det bare meg..?

Jeg er nok en litt smånevrotisk mor, som har brukt mye tid opp gjennom årene på å gruble over hva som faktisk kan skje barna mine. Jeg tror noe av det kan skyldes min utrolige evne til å forestille meg grufulle scenarioer. Og så har det ikke akkurat hjulpet å lese uendelig mange bøker fra virkeligheten, om ulike kidnappingssaker og sånne koselige ting.

 Noe jeg er spesielt redd for er å miste barnet av syne, - at barnet forsvinner fra meg.
De fleste som har opplevd å miste det lille barnet sitt, enten det dreier seg om sekunder, minutter eller lengre tid, glemmer aldri den følelsen som oppstår. Den lammende følelsen. Panikken.


Han var knappe 3 år første gang det skjedde.

På tur med pappa i skogen. Han finner ut at han har lyst til å stikke hjem til mamma. 
I et uoppmerksomt øyeblikk rusler han avsted. Tar seg frem over bilveier, finner veien hjem og ringer på døra hjemme. Uredd. Stolt. Gutten som aldri før har vært ute i hagen en gang. Alene. Noen gang.

Mamma i sjokk. Mamma sint. Pappa skal muligens få bank.
Likevel, lettet over at det tross alt gikk bra.


Neste gang det skjer er han 4.

Gutten forsvinner fra en barneklesbutikk.
Det er ingen pappa å skylde på denne gang. Mamma, hun med den gode forestillingsevnen, ser for seg at han må ha forsvunnet ned til havna, det er mørk vinter, han har garantert snublet og falt i det iskalde vannet. Skrekken tar over. Panikk.
Hvor er han? Hvor er han? Hvor er han? 

 Og noe som virker som en evighet, varer faktisk bare ca 6 minutt. 
Hun kunne klemt ihjel de 2 dresskledde mennene som kommer leiende med en gråtende gutt.

Og fra da av har gutten ligget trygt  i innerlommen.
Det er helt sant.

  

Fra hvilken alder lot du barnet ditt få lov til å være ute alene uten tilsyn, og har det/de noen gang forsvunnet fra deg? Får du lett panikk i slike situasjoner, eller klarer du beholde roen?
Det verste er at det faktisk ikke blir enklere når barnet blir ungdom. Men det skal jeg ikke gå inn på nå.

57 comments:

  1. Å herregud, 3 år og bilvei!? Huff. Har heldigvis aldri "mista" Trollet på den måten. Hun har heller aldri vært redd for å bli borte så jeg har holdt hardt på henne i butikker og sånt. Eeeelsker å gjemme seg under og bak klesstativer.

    Vi bor heldigvis sånn til at vi har kunnet slippe henne utenfor huset med beskjed om å holde seg i nærheten, fra 4-5 års alder. Føler jeg har vært litt hønemor der.

    Nå er hun åtte og de siste månedene har hun trent på å gå alene hjem fra skolen, noe som innebærer å krysse to bilveier, den ene uten gangfelt og veldig uoversiktlig. Jeg må innrømme at jeg er engstelig, men sier til meg selv at før eller siden må hun få lov til å prøve seg, å lære seg.

    Fra høsten går hun i fjerde klasse og det er veldig få som da går på SFO. Så nå øver vi på å gå hjem alene, holde koll på egen nøkkel, låse seg inn, slå av alarmen og å være alene hjemme.

    Det er veldig forskjell på hennes klassekamerater. Noen vil overhode ikke gå hjem alene, andre gjør dette helt uproblematisk OG er hjemme alene mange timer.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Bilvei,jepp. Må tilføye at den skogen ikke er langt herfra da,og veien er ikke en spesielt trafikkert vei, men bilvei er bilvei..

      Etter at gutten min forsvant ut av den butikken den gangen, ble han såpass skremt at han har siden da alltid passet på å være i nærheten av oss..

      Høres ut som dere har en god plan.. Det er slik de lærer, men det er så vanskelig å slippe taket..

      Delete
  2. Jeg har bestemt meg for at alle mine 3 skal få ta bussen til byen aldeles alene en eller annen gang når de er sånn ca 30........... ish

    Ingen har forsvunnet men jeg har derimot blitt mobbet ganske mye for å være bekymret og hønemor....

    ReplyDelete
    Replies
    1. Godt å høre! Jeg tenkte å følge minstemann her til skolen og ta avskjed med nusser og lange klemmer helt til han er minst..10. Sikkert stas for ham.

      Godt vi er flere, nevrotikere.

      Delete
  3. Jeg er glad til så lenge de vil kose med meg frivillig, men ellers er jeg nok ikke en som kveler barna med omsorgen min - så lenge de har nok ull på seg, da..

    Vi bor i et trygt område og det bidrar nok til trygghetsfølelsen. Og ikke har jeg unger som har stukket av noen ganger heller, så den fantasien har ikke fått næring av noe som helst. Flaks!

    ReplyDelete
  4. Jeg er litt imponert da. # år og finner veien helt hjem??? Fy katta, det er jammen bra gjort.

    Da mine var så små, var jeg over de som en høk hele tiden. De fikk ikke lov til å gå langt vekk fra huset. Mitt eldste barn klarte å forsvinne på en butikk i noen minutter. J.... ekkelt. Men kom til rette. Nr 2, brukte god tid til spillopper på vei hjem fra skolen, det også ekkelt. Jeg ville ha oversikt. Men ett eller annet sted på veien lærte jeg meg at jeg ikke kunne ha kontroll hele tiden. Det går bare ikke. Man må lære seg å gi slipp, og satse på at det vil gå bra.

    Det vil jo som regel gå bra. Og man vil jo passe på så godt man kan. Men ikke sammenlign deg med foreldre som går ut og spiser, og lar ungen ligge på hotellrommet med hotellansatte som barnevakt....

    ReplyDelete
  5. Kjenner følelsen, men en av våre var 11 år;)
    Har alltid vært nevrotisk i forhold til å slippe barna av syne:) Og er det forsåvidt ennå:) De er 18, 21 og 33 år ;)
    Å gi slipp på barna er ei megautfordring, synes jeg:)

    Trine:)

    ReplyDelete
  6. Dette er tanker jeg mange, mange ganger har tenkt. Vesla er nok for liten til å være ute alene uten tilsyn enda, men det er jo noe vi både må øve på og snakke om. Hun har heller aldri forsvunnet fra oss. Heldigvis! Når vi skulle reise til Thailand var vi ekstremt påpasselige, og skuet over henne som to hønsehauker. Bare tenk tanken på at hun skulle forsvinne på en flyplass da? Der er det så mye menneskesmugling og galinger.

    Har du hørt den vandrerhistorien ? Jeg vet ikke om den er sann, men fikk fortalt den av en venninne som fikk fortalt det av noen venner av henne igjen. En familie var på flyplassen for de skulle reise videre på ferie. På flyplassen forsvinner plutselig datteren deres. De blir skrekkslagne og redde. De setter i gang en leteaksjon, og får hjelp av de som jobber på flyplassen også. De finner henne tilslutt, på et toalett.. Der har hun allerede fått ny kortklipt hårsveis og nye klær.

    Skummelt :-(

    ReplyDelete
  7. Og dette var visst kun etter en halv times tid..

    ReplyDelete
  8. Min datter forsvant i gågata i Ebeltoft da hun var seks. Det var før mobiltelefon. Jeg hadde faktisk snakket med dem om hva det måtte gjøre hvis noe slikt skulle skje: Ta kontakt med den som jobbet i en av butikkene.

    Vi bodde i en middels by fra de var ca 10 og aksjonsradiusen økte etterhvert.

    ReplyDelete
  9. Det må jo ha vært helt grusomt,og så 2 ganger..Heldigvis gikk det bra,det gjør som regel det..
    jeg hadde med min første fødte til Karibia når hun var 5 år.Vi var på stranden og pluttselig var barnet mitt søkk vekk..Det var panikk ja!En kort stund etter fant jeg ho ved et lekestativ ikke så langt ifra..Det var Lykke!Men uansett de korte minuttene med angst for og ha mistet barnet sitt var det jævligste følelsen jeg noen gang har hatt..
    Ellers her hjemme og jeg som bor på landet,har aldri fryktfølelse for at noen skal forsvinne..
    Her føles det så trygt og godt:))
    Nyt helgen med familien..
    klem

    ReplyDelete
  10. Jeg er nok ganske avslappet her hjemme, men når vi er hos familie i USA, da er det andre "boller".

    ReplyDelete
  11. Gratulerer med nominasjon til den høythengende tittelen Årets fjaseblogg. Kåringen pågår frem til og med 1. mars. Som nominert er du en av dem med størst innflytelse!

    Sjekk her: http://www.lises.net/blogg/?p=5506

    ReplyDelete
  12. Ja det er skrekk og gru at mine barn skal forsvinne. Min eldste datter forsvant fra meg på et kjøpesenter en gang. hun var 7 år og ble vekke i ca 45 minutt! Værste jeg noen gang har vært med på. I og med hun også har diagnosen autisme og lite språk kunne hun ikke svare noe heller om det var noen som spurte henne. Jeg satte HELE kjøpe senteret i sving! Men jenta var borte vekk. Fikk noen til å gå ned på buss stasjonen bare for å sjekke at hun ikke var der, noen leita ute,noen i garasje anlegget... kjente og ukjente var i sving. Å jeg var HYSTERISK! Etter 45 min kommer en dame ut fra en klesbutikk med min datter. Da hun fant henne under et sånn klesstativ som en kan snurre rundt. Der hadde hun såtte i 45 minutt uten så mye som en lyd!!!! Etter denne opplevelsen begynte jeg å undersøke hvor vidt det er lov å har sånn søkesystem på barna sine;);)

    ReplyDelete
  13. Han er tre år nå min, og skal bures inne her til han er tretti. Minst!!
    Leker litt ute alene da, men du har vel fått med deg ca hvordan vi bor, så det tør jeg. Selv om det nok blir en fin sti fra vindu til vindu til vindu etterhvert.
    Uff.

    ReplyDelete
  14. Det e den værste følelsen, det skjedde med eldstegutten vår i Danmark eingang, på det store kjøpesenteret Bilka. Faren mista gutten (kunne lika godt vært meg) eg komme aldri til å glemma det! Det var heilt grusomt i de 10 minuttene det stod på, den følelsen av angst og hjelpeløshet, blir nesten på gråten av å tenka på det no, 10 år etter....
    Men eg huske at det samme skjedde med meg eingang på ett kjøpesenter i Haugesund, det var og heilt forferdelig, panikk og hjelpeløshet og ingen anelse om kordan eg skulle komma meg heim, heim var 2 timars biltur unna...
    Konklusjon, grusomt for både foreldrene og barna
    Klem ♥

    ReplyDelete
  15. Min datter fikk lov til å gå på nærbutikken sammen med sin fetter da de begge var 6 år gamle. Etter en liten stund begynte jeg å lure på hvorfor det tok så lang tid, butikken er nemlig i umiddelbar nærhet, så jeg gikk for å se etter dem. Men uten å finne dem. Jeg begynte derfor å lete i nærheten, men følte meg rimlig trygg på at jeg skulle finne dem, og stresset ikke. Etter en kort tid bestemte jeg meg likevel for å ringe til min svoger, far til fetter, for å høre om de var gått dit. Men nei, det var de ikke. Og DA kjente jeg det!! Roen jeg hadde følt forvandlet seg brått til den sorteste uro, og de villeste scenario føk gjennom hjernen min. Jeg gikk å leitet etter dem i noe som føltes som timer, men det var nok bare snakk om minutter, og traff dem like etter. De gikk å småpratet og smilte. Hva som hadde skjedd? Jo, de hadde møtt en mindre gutt fra skolen og bestemt seg for at han var for liten til å gå alene- så de fulgte han hjem!!

    Jeg tror dette er mitt typiske reaksjonsmønster: Jeg klarer å beholde roen og fatningen en stund, og lar mine barn har forholdsvis stor aksjonsradius- men plutselig er det stopp - og da setter uroen inn med stor kraft.

    Og ja- jeg gruer meg til de blir tenåringer. Det virker myyye værre!!

    ReplyDelete
  16. For et fantastisk innlegg! Jeg er helt enig, DEN følelsen håper jeg at jeg slipper å føle mange ganger!

    Jeg har opplevd det én gang selv (unntatt et par "Åh, hvor er barna?? - åja, der ja!"). Dette var når min 3-åring hadde en jevnaldrende venninne på besøk. De lekte så rolig og fint på rommet hennes, og jeg la meg ned på sengen for å slappe av litt i noen minutter. Plutselig var det så alt for stille, og jeg tenkte med meg selv at de drev med noe ugagn, og gikk rolig bort til døren hennes og tittet inn. "Hvor har de gjemt seg hen?" tenkte jeg rolig og ruslet ut i stua, der jeg fortsatt ikke hørte noe. Terrassedøren sto åpen fordi det var sommer og varmt, og det var nok her jeg begynte å bli nervøs. Jeg fortet meg bort til døren og når jeg ikke så de der - da kom panikken.
    Samtidig trillet moren til jenta ned innkjørselen min i bilen sin, og når jeg så rundt hjørnet på huset kom plutselig begge jentene hånd i hånd inn i hagen fra bilveien. Da kom sinnet, gleden og redselen kastet over meg på en gang, men jeg klarte nok å legge lokk på det meste ovenfor jentene. Min fikk en streng beskjed om at det skulle hun aldri gjøre igjen.
    Jenta som var på besøk har to eldre søstre og et nabolag det går an å bevege seg fritt rundt i, så det var nok hennes vaner som smittet over på min jente. Min hadde imidlertid skyldfølelsen og spenningen skrevet i ansiktet allerede når mammaen til jenta hadde kjørt forbi de på veien like bortenfor huset vårt.

    Første og siste gang! - Vel, probably not!

    ReplyDelete
  17. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
  18. Ja, kjenner meg absolutt igjen i angsten, fantasien og panikken. Som du vet.
    Jeg er Hønemor, stor H. Minsten ligger der, i innerlommen, alltid. De to eldste kan jeg ikke tvinge til å bli der. Men å miste er grusomt.

    Rundt juletider da mellomste var ca 9 år, var vi kjøpesenteret Kvadrat. Stort. Masse folk. Hun fikk beskjed om å være i dyrebutikken til jeg kom, jeg skulle inn i nabobutikken og kjøpe en ting. På vei ut roper hun til meg, og spør om å få gå ned i lekebutikken, jeg svarer nei, og går. Når jeg kommer tilbake to minutter etter, er hun borte. Panikk. Ikke å se. Ikke i lekebutikken, ingen steder. Hun blir ropt opp, sikkerhetsfolk leter, det går en time. Jeg er sikker på at noen har tatt henne. Vi roper opp på ny, og etter ett minutt kommer en ansatt leiende med henne. Hun hadde lett etter oss..gått seg vill..kommet ned i en kjeller og ikke funnet veien ut.

    Følelsen av panikk..følelsen av vill glede og lettelse når hun dukket opp..ubeskrivelig. Jeg vokter over minsten på 4 som en hauk..alltid. Og har faktisk store problemer med å overlate henne til andre som jeg (i mitt hode) frykter ikke passer like godt på henne som meg...

    Klem

    ReplyDelete
  19. å... jeg gruer meg, huske godt føles selv av å gå meg vil... Ikke noe gøy =)

    ReplyDelete
  20. jeg mener ikke at han kommer til å forsvinne altså hehe, men de fleste barn forsvinner gjerne en gang og 2 gjerne for bare et lite øyeblikk. Men det jeg mente var at jeg gruer meg til han begynner å gå skikelig osv og til han blir stor nok til å gå ut alene og alt det... Men med en hønemor som min så blir det ikke mye slipping ut av synet.

    ReplyDelete
  21. Hei, åååå, akkurat det at Maddie forsvant, gjør at jeg forsatt våkner noen ganger hver natt når helten jobber i Stavanger... en lyd, og jeg må inn og sjekke at lillefot er der... DET er ikke helt normalt!!! Men akkurat den frykten for at noen skal komme å ta ham midt på natta, er helt forferdelig!! Men jeg har også opplevd at han forsvant i en lekebutikk en gang... ikke lenge, men PANIKK!!
    Offameg... nå er lillefot hos besteforeldre, og jeg skal på byen og drikke vin :)
    GOD HELG, søt deg ♥

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det går som regel bra, og Madeleine-saken er jo spesiell. Hun ble forlatt av foreldrene uten tilsyn.

      Kos deg på byen med vin, god helg!

      Delete
  22. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Godt å høre at vi er flere... :)
      I utlandet er jeg vrak..og utstyrer minstemann med navnebånd (og helst halsbånd)

      Hendelsen i forrige innlegg var muligens en av mine mange feberfantasier..
      Maybe baby? Men kanskje jeg banker han likevel..

      Delete
  23. Huff, den følelsen er grusom, og akkurat det der kan holde meg lenge våken hvis jeg først begynner å tenke på det om kvelden.
    Er like ødelagt hver gang vi drar på ferie fordi jeg er redd en av ungene skal forsvinne.
    5-åringen har begynt å få litt mer lov til å være på egenhånd, men jeg har alltid hjertet i halsen hvis han f.eks. skal til bladhylla mens jeg handler et annet sted i butikken. Og da snakker vi eneste Remaen i hele bygda. : )
    Ikveld har størstejenta fått lov å dra på ungdomsklubb et annet sted enn i bygda her vi bor. Jeg sitter her litt med samme følelsen nå...
    Hønemor Schmønemor.

    Digger innleggene dine, altså!
    Du har forøvrig min fulle sympati etter å ha lest colainnlegget. Jeg er bare en telefonsamtale unna buksevann og grusing av mannen din, ikke glem det, kjære deg.

    ReplyDelete
    Replies
    1. åja,er det der du er nå:) jaja,svar til deg ovenfor!

      Delete
  24. Huff, ja, kjenner til redselen og følelsen. HAdde en på 2,5 som plutselig var borte i Dyreparken. Han hadde sneket seg unna for å gjøre sitt fornødne i fred... Var vel ikke mange minutter han var borte, men det er skremmende. Når de begynner på skolen, må de sleppes litt.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Dyreparken ja.
      Der har det sikkert forsvunnet mange barn.
      Mistet jenta mi der en gang.. (huff,nå høres jeg ut som en mor som mister barna sine hele tiden!!)

      Jeg må innrømme at jeg ikke klarer forstå dem som sender 1.klassinger avgårde til skolen alene.. De er så vimsete og uoppmerksomme i den alderen. Men noen er kanskje supermodne..

      Delete
  25. Jeg er usannsynlig bekymret. Alltid. Jeg har en mildt sagt ustyrlig fantasi - og jeg skremmer meg selv innimellom med skrekkelige fantasier om hvordan jeg mister barna. Jeg har heldigvis tilgode at ungene forsvinner fra meg. Men jeg opplevde at en undervannstrøm dro Emilie ut av armene mine da hun var 8 - på en badeferie på en øy i Sør-Korea. Den panikken jeg følte de sekundene jeg febrilsk skannet vannet rundt meg, etter at jeg selv hadde fått pusten tilbake - og ungen ikke dukket opp......... Fremdeles forventer jeg tlf/sms fra Emilie på snart 18 - hvis hun ikke kommer nøyaktig til forventa tid. Er helt greit at hun er der hun er, og tiden hun er der - så lenge jeg VET OM det! Jeg blir skikkelig sint når jeg er redd. Disse barna - til bekymring og til glede :)

    ReplyDelete
  26. Heia du!

    Ushj. Jeg kjenner meg skikkelig igjen. Det har skjedd en gang her.
    Guttungen var 3 år. Vi var på kjøpesenter. Jeg gikk inn i en butikk og sa fra til min søster at hun skulle følge med et lite sekund.
    Når jeg kom tilbake og sporte hvor ungen var, såg hun ut som et spmtegn. Hun hadde ikke fått med seg at hun skulle se etter noen unge.
    PANIKK!
    Jeg vet ikke hvor mange butikker jeg var innom på den tiden jeg leita. "Sett en liten blond pjokk i blå skogstadjakke?!?"
    Flere fra familien var tilstede og alle delte seg opp å lette. Jeg tenkte jo med EN gang at kanskje han har gått uuuut?! I trafikken? I regnet?! Etter 15 forferdelige minutter kommer min far gående med guttungen i hånden. Han ble funnet på andre siden av senteret, ved hovedinngangen, oppslukt i en mann som spilte på spilleautomat. Djis.
    Kan ikke beskrive følelsen man får når man ser igjen ungen i folkehavet..

    Men jeg kjenner tankegangen ja. Må ta megselv i å ikke tenke på slikt innimellom. Spesielt under dyna om kvelden.. Plutselig sniker det tanker og bilder inn i hodet på meg, som jeg absoludt ikke burde tenke på. Hva om, hva hvis.. Hjelper ikke med konstante påminnelser på nyheter og i media om mishandlede barn osv. Tror nok kidnapping og slike ting er det som skremmer meg mest.

    Nei uff.
    God helg!!!!
    Klemmm

    ReplyDelete
  27. Jeg er utrolig redd for å miste barna av syne om vi er utenfor gateområde hvor vi bor. Her i gata har de klare grenser for hvor langt de har lov til å gå, slik at jeg kan holde et øye med dem innenfra om jeg er inne. De har ikke brytt den grensa, heldigvis :)

    Men på kjøpesenter har vi opplevd å "miste" jenta vår. Tror hun var fire den gangen. Kjente jeg ble mer og mer stressa da jeg leitet gjennom sportsbutikken som vi var i, til jeg noen minutter senere så et telt begynne å bevege seg.

    Ønsker deg ei riktig god helg
    Klem Tonje

    ReplyDelete
  28. Jeg har også hørt historien om barnet som forsvant på flyplassen og som ble funnet igjen med kortklippet hår og nye klær. Det er nok en vandrehistorie.

    Cecilie

    ReplyDelete
  29. Jeg forstår deg innmari godt. Har heldigvis aldri opplevd noen panikkopplevelser med mine 3 da de var små. Men bare tanken på hva som kan skje kan man jo bli gal av. Og hvis man ikke får tak i dem på mobil når de har passert 20 eller 30 for den saks skyld, kan fantasien utvikle seg til en skrekkfilm. Hvis man er i det rette bekymringshjørnet.. Så det går faktisk aldri over. Det var ikke noe trøst, men sånn er det bare.
    Men til skolen var de ganske små da de ble sendt på bussen (3 km) - eller sykla. Der var jeg tøff syns jeg sjæl :)

    ReplyDelete
  30. Jeg får noia av at ho skal gå i barnehagen etter hvert, så det å tenke på at hos skal være ute av syne er å ta ting litt langt. Vi får se hvordan jeg takler det. Men skjønner godt hva du mener. Trur jeg ville vært fra meg av angst om ho skulle bli borte vekk en stakket stund.

    ReplyDelete
  31. Mistet R i en butikk en gang, hun var vel rundt to, to og et halvt. Jeg slapp hånden hennes for å ta frem en bukse og borte var hun. Forferdelige minutt fra hun forsvant til vi fant henne under stativet der buksene jeg så på var, det surret en del grusomme scenarier i hodet mens det sto på...

    Husker ikke helt når R fikk slippe løs på egen hånd, og har heller ikke hatt store bekymringene etter at hun har vokst til. A er aldri alene men kan jo likevel komme bort. Jeg holder ekstra hardt når jeg er ute og reiser alene med han.
    Heldigvis går det jo oftere bra enn ikke.

    Fin helg til deg,
    og god klem.

    ReplyDelete
  32. Usj... Den panikkfølelsen har jeg kjent på endel ganger ja. Fælt! Jeg er en smule overnervøs, og har muligens en litt utemmet fantasi som raskt blir til levende bilder i mitt hode. Skulle ønske eet fantes en av-knapp for slike bilder! God helg! Klem <3

    ReplyDelete
  33. Gjenkjennbart!

    Husker mellomste ble borte for oss i Hunderfossen familiepark. Da var hun 2,5 år. Husker den lammende panikken som etterhvert steig i oss to foreldrene. Hvordan vi lette, ropte, sprang rundt etter henne, samtidig som vi skulle "beholde roen" for de 2 andre små som også krevde oppmerksomhet.
    Vi fant henne etter ca 1 time. Oppå trampolina, i utkanten av parken. Der var hun, hoppende opp og ned, med de små skoa pent parkert ved siden av, smilende, vinket, trygg og glad, "Hei mamma, se på meg, jeg hopper". De overveldende, sammensatte følelsene inni meg da, er vrien å beskrive. Puh! Kjenner hjertet banker inni meg bare jeg skriver om det nå.

    Siden har jeg gått gjentatte runder med meg selv, opp gjennom årene. Det kreves en mor, det å slippe taket. I dem. Barna. Når de unge gjør valg om å reise langt ut i verden, i bushen. Barna mine er de jo fortsatt. Jeg øver meg stadig på å ikke bekymre meg. Som regel er det bortkastet energi.

    God lørdag, der vest.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Bortkastet energi ja?
      Det er det det er.
      Men så er det kunsten å klare å la være å bekymre seg..

      1 time er lenge, hadde vært helt vrak.
      Godt det oftest går godt:)

      Delete
  34. Å hjelpe meg vel, jeg er helt vrak av å lese alle disse historiene. Men det som er likt med dem er vel at vi er litt hønemødre de fleste av oss. Har opplevd at ungene blir borte på flyplass, i nærheten av vann, nær rulletrapp osv osv og er steinkald og organisert når det skjer, men etterpå - hysterisk, sint, svett, skjelver, griner og ja, helt gåen. Nå er de større, utstyrt med mobiltelefon så uroen er mindre....men forsvinne helt gjør den vel aldri?!?

    ReplyDelete
    Replies
    1. Uroen forsvinner aldri..
      Men kunsten er å lære seg metoder for å ikke la bekymringer og uro ta helt over..

      Delete
  35. Å bli foreldre, er vel nesten som å aldri ha en rolig dag i livet igjen. Jeg må dessverre fortelle deg at det blir ikke bedre når ungene er voksne. Nå er alle mine tre passert 30 og jeg bekymrer meg for en gravid datter, en annen har hatt kjærlighetssorg og sønnen min er arbeidssøkende. Og så er det barnebarna å bekymre seg for!
    Ingen trøst å få herfra, altså :)
    Men likevel er det ingenting som beriker livet som å få barn. Man elsker dem så det gjør vondt, hele livet!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg vet.
      Har en datter på 17.
      Do I need say more?

      Delete
  36. Alle foreldres største skrekk dette... Eldstemann hos oss måtte voktast, for han stakk gjerne avgårde, traska i vei trygg og god, med mammo i full gallopp tre skritt bak. Han har vore for kjapp for oss ein gong, og då merka eg til min store overraskelse at eg var iskald og systematisk heilt til me fant han att ca. fem minutt etter - kor lenge eg hadde beholdt roen er det ikkje godt å seia da. Han er ein rolig og kul type, og er egentlig lett å stola på for mora - det er jo "alle dei andre" eg ikkje stoler på. Minstemann derimot, han er litt sånn nervøs, slik som mora kan være, og synest det er tryggast å halda godt i mammo si hand når han er utomhus - og det synest mammo også.

    Når det er sagt, når minstemann er i lag med eldstemann så slappar eg av - i stor grad. Han har kontroll, han tenker gjennom ting, han er rolig...

    Dette med galloperande fantasi - det kjenner eg godt til. Prøver å temma den, ignorera den, velta meg i den, springa i frå den, utforska den - men igjen og igjen kjem den - denne fæle fantasien som tar heilt over og krisemaksimerer alt som ikkje er i nærheten av å henda eingong. Difor er eg fortsatt litt overraska over at den eine gongen krisa oppstod så var eg i stand til å tenka og handla - litt godt å veta, egentlig.

    Klem Eli

    ReplyDelete
  37. Eg kjenner meg veldig att i det du skriv ja.. Er også stressa når andre skal passa, som når borna skal vere med besteforeldre og tanter/onklar. Eg pleier alltid seia at dei må ha ein hovudansvarleg for å fylgja med på borna, for eg ser for meg at alle trur nokon andre passar på, og så stikk ungane på tur... Eg også har god fantasi slik, og det er ikkje så sunt.

    Dottera mi har fått lov til å gå og leika med venninner på leikeplassar i nærleiken utan tilsyn sidan ho var fem-seks, men eg sender ho ikkje ut "på måfå" utan å vita kvar ho skal. Og ho har fått gå åleine heim frå skulen nokon gongar, ca 15 minutt å gå. Men eg slappar aldri av før eg veit ho er heime att.

    Når eg nektar ho å gå langt av garde på oppdagingsferd, lurar eg på om det er for mi skyld, så eg skal sleppa å engsta meg, eller om det er for hennas del. Men veit eg aldri kunne tilgitt meg sjølv om det skjedde noko gale, og magefølelsen min sa at ho ikkje burde fått gå. Så får ein heller tola litt surmuling;)

    ReplyDelete
  38. Blir ganske stressa hvis jeg ikke finner ungene, ja. I hvert fall når de er små. Ikke så mye panikk her hjemme, men på tur i naturen eller byen eller hvor det nå måtte være, er det verre. Minstemor skal være i øyekroken konstant, uansett hvor! Men så er jo hun bare ett år da.
    Unger må få erfaringer, men når og i hvor stor grad, er ganske så forskjellige. Eldstemann kunne vi slippe mye tidligere enn mellomste. Hun må holdes mer i tøylene ;)
    Den hjertebanken man får når man blir redd for ungene, er helt forferdelig!

    ReplyDelete
  39. Busteliten er bare fire måneder og har således aldri forsvunnet, men her hjemme argumenterer jeg hardt for å ha barnet i sele med bånd når han blir litt eldre. Nettopp for at man skal kunne ha kontroll på barnet i butikker o.l. Bustemannen er ikke spesielt for den ideen da "man har hunder i bånd", men jeg vil heller ha barnet i en sånn sak og ha kontroll, enn a) et barn som sitter og hyler i vogna og vil gå sjøl eller b) går selv og blir borte. Vinn-vinn!

    Har aldri vært her inne, men trives så godt at jeg har lagt meg til som følger :-)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Velkommen hit, alltid koselig med nye ansikter!
      Slik sel du snakker om er veldig vanlig i utlandet, synes ikke de er så dumme jeg.. Det er bare vi nordmenn som har mye rart for oss;)

      Delete
  40. Her har ingen forsvunnet, heldigvis.
    Men Håvard og Rebecca var ganske store før de fikk slippe avgårde på egenhånd. Jeg husker ikke eksakt hvor gamle, men gammel nok til at venninnene mine syntes jeg var litt tussete ;) Det kommer nok ikke til å bli lettere med Noah er jeg redd....
    Jeg er som deg, ser for meg de merkeligste scenarioer, og lar fantasien fare, og det er egentlig helt forfærdelig. Nå er jo Rebecca straks 16 år og har begynt å gå på fest. La oss si det slik at det sakte men sikkert blir litt lettere å senke skuldrene. Men, helt senket blir de nok aldri. Ikke en gang når hun er 60 og jeg 78!

    ReplyDelete
  41. Nei, du..
    frk hønemor.

    Jeg lar dem prøve seg litt selv, men passer godt på.
    Følger med, liksom.

    De skal jo klare seg selv.
    Etterhvert.

    Men mister jeg kontroll,
    blir jeg stressa.
    Veldig.
    det skal jeg innrømme.

    ReplyDelete
  42. Det er mitt absolutte mareritt! Det og krybbedød! Jeg har en urasjonell redsel for krybbedød...
    Jeg har ennå tilgode å "miste" jenta, men det er nok min tur også, når jeg minst aner det.. Når vi var på Grand Canaria i julen var jeg, min samboer og svigermor som tre hauker, gruer meg til det er to å følge med! Jeg har kjempe problemer med å slippe jenta alene.. Hos oss her vi både heis og trapp, og Jenta er kjempe ivrig på å gå trappa. Når vi har med lillebror i vogn er det for meg uaktuelt...! Jenta er snart fire år, og er absolutt kapabel til å komme seg opp, men jeg ser for meg Bare Egils lille Arne med en gang. Det ender som regel med at hun får ta heisen alene med lillebror og jeg løper som en gal opp trappene, det kan jo tenkes de døøøøde i heisen...... Vet jeg må skjerpe meg, men utsetter den skjerpingen til en stadighet til et senere tidspunkt...

    ReplyDelete
  43. Det største mareritt.
    Jeg mistet størstejenta i et kjøpesenter da hun var fire. Med en liten i vogn, var det ikke lett å løpe og lete noen steder. Grusomme minutter gikk før en mann kom ned rulletrappen med henne. Hun hadde nemlig løpt inn i en heis for å leke og havnet tre etasjer opp, på bilparkeringen. Etter det har hun holdt seg i nærheten.

    ReplyDelete
  44. Det er en forferdelig følelse når ungen blir borte. Eldstejenta mi ble det mange ganger da hun var liten. Elsket å stikke av! Kunne stå i hagen, snudde du ryggen til så løp hun. Men vi fant henne jo med en gang da, ikke så skummelt. Det som var verre, var når jeg var nede på butikken med henne som 2-3 åring og nesteldste i barnevogn. En hånd på vogna og en hånd på 3-åringen. Men iblant måtte jeg slippe for å ta en ting jeg skulle ha, da løp hun. Og gjemte seg. For hun visste det, at da ille noen finne henne, ta henne til informasjonen og rope meg opp, mens hun fikk en ballong. Det syntes hun var stas! Ikke jeg.

    Verste tilfelle var vel likevel rett etter en 2-åring hadde blitt drept av noen store barn i England, husker du den saken? Da var i på et kjøpesenter, og hun gjemmer seg inni et bord med bukser. Full panikk, vakter og kunder og jeg løp rundt og lette. Tok vel bare 10 minutt før i fant henne, men det var noen forferdelige minutter.

    De andre har vært enklere.
    Men nesteldste presterte å rømme fra barnehagen en gang, klatret over gjerdet og borte var hun. Da ble politiet innkalt. Og så ble hun funnet på trappa hjemme etter en time eller noe. Hun hadde bare kjedet seg!

    De to yngste har jeg faktisk klart å holde styr på sånn noenlunde.

    Men alltid angst for ting som kan skje. De får bare leke rett utenfor huset, eller gå bort i nabohuset der det er 3 barn- nå bor vi i sentrum og jeg slipper dem ikke avgårde langt på egenhånd nei.

    Men der vi bodde før, på et byggefelt, klarte jeg slippe dem. Og de fikk gå til og fra skolen sjøl, da var de mange barn som gikk sammen så det burde gå bra, og det har alltid gått bra.

    Jeg har nettopp begynt med å la de være aleine hjemme om jeg skal en liten tur bort i butikken eller noe, det synes de er helt greit mens jeg syns det er skummelt! Og masse formaninger om låste dører og ikke slippe noen inn. En halv time er vel det meste jeg orker ære borte da. Det kan jo skje ting? Er bare noen uker siden det var en sak der en ungdom hadde trengt seg inn i et hus der en åtteåring var alene hjemme og prøvd å forgripe seg på henne, her i byen! Ikke har de funnet ut hvem han var heller. Så ja, i har all rett til å bekymre oss synes jeg! Men samtidig nødt til å la de prøve seg litt.

    ReplyDelete
    Replies
    1. og v-tasten min tuller. Putt inn en v der det passer.............

      Delete
    2. Husker godt den saken med 2 åringen som ble mishandlet til døde ja..
      Det gikk veldig inn på meg.. Tragisk.
      Men det er klart at vi ikke kan gå rundt å tenke at noen vil skje hele tiden, det er jo galskap.. Likevel..jeg vil nok alltid være ganske engstelig for barna mine.

      Din yngste er jo veldig moden av seg, og det hjelper jo:)

      Delete

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...