may the force be with me

Ok, jeg innrømmer det.

Jeg har et fryktelig kjedelig liv.

Oh, holy gjesp liksom.

Det mest spennende jeg har gjort denne uka for eksempel 

er å ringe tannlegen min, og trygle om en time i stolen.

Det ble hele 2 timer.
Jeg elsker nemlig tortur.

Jeg elsker å ikke vite hva som skal skje, hva som faktisk skal skje 

og ikke ha peiling på hva de ulike instrumentene foran meg er.

Det beste med tannlegebesøk synes jeg er røntgen.

Og den der herlige skarpe sugedingsen som brutalt stikkes i munnen med jevne mellomrom.

Det er også storartet at jeg har en tannlege som ikke sier et eneste trøstende ord, 

og som bare herjer villt så blodet spruter.

Love it baby.

Da er det bare å hente sin indre styrke, og holde ut.

Det er tross alt bedre enn å ha et kjedelig liv.

Og å besøke gynekologen.

Elsker ikke du også å gå til tannlegen, og hva elsker du minst av det han foretar seg?

missing child

 En stor del av foreldrerollen består dessverre av bekymringer. Og angst. 

Angst for å miste. Miste dem man har så uendelig og inderlig kjær.

Som mamma kan man få lyst til å gjemme de dyrebare små inni jakken sin, og aldri slippe dem fri.

Eller er det bare meg..?

Jeg er nok en litt smånevrotisk mor, som har brukt mye tid opp gjennom årene på å gruble over hva som faktisk kan skje barna mine. Jeg tror noe av det kan skyldes min utrolige evne til å forestille meg grufulle scenarioer. Og så har det ikke akkurat hjulpet å lese uendelig mange bøker fra virkeligheten, om ulike kidnappingssaker og sånne koselige ting.

 Noe jeg er spesielt redd for er å miste barnet av syne, - at barnet forsvinner fra meg.

De fleste som har opplevd å miste det lille barnet sitt, enten det dreier seg om sekunder, minutter eller lengre tid, glemmer aldri den følelsen som oppstår. Den lammende følelsen. Panikken.

Han var knappe 3 år første gang det skjedde.

På tur med pappa i skogen. Han finner ut at han har lyst til å stikke hjem til mamma. 

I et uoppmerksomt øyeblikk rusler han avsted. Tar seg frem over bilveier, finner veien hjem og ringer på døra hjemme. Uredd. Stolt. Gutten som aldri før har vært ute i hagen en gang. Alene. Noen gang.

Mamma i sjokk. Mamma sint. Pappa skal muligens få bank.

Likevel, lettet over at det tross alt gikk bra.

Neste gang det skjer er han 4.

Gutten forsvinner fra en barneklesbutikk.
Det er ingen pappa å skylde på denne gang. Mamma, hun med den gode forestillingsevnen, ser for seg at han må ha forsvunnet ned til havna, det er mørk vinter, han har garantert snublet og falt i det iskalde vannet. Skrekken tar over. Panikk.
Hvor er han? Hvor er han? Hvor er han? 

 Og noe som virker som en evighet, varer faktisk bare ca 6 minutt. 

Hun kunne klemt ihjel de 2 dresskledde mennene som kommer leiende med en gråtende gutt.

Og fra da av har gutten ligget trygt  i innerlommen.
Det er helt sant.

☆   

Fra hvilken alder lot du barnet ditt få lov til å være ute alene uten tilsyn, og har det/de noen gang forsvunnet fra deg? Får du lett panikk i slike situasjoner, eller klarer du beholde roen?
Det verste er at det faktisk ikke blir enklere når barnet blir ungdom. Men det skal jeg ikke gå inn på nå.

brus eller menn, og feberfantasier

Enkelte dager så lurer jeg på hva jeg liker best.

Brus eller menn? Menn? Eller brus? Eller brus? Eller menn? Eller brus? 

Uansett, for første gang i historien fikk jeg noe på selveste Valentinsdagen fra kjærligheten i mitt liv. 

En dag vi ikke pleier legge merke til her i huset. 

En dag vi spiser fiskeboller og sovner på sofaen foran TV.

Denne Valentinsdagen derimot, så ligger jeg brennhet - rett og slett GOD DAMN HOT, 

på et svalt og mørkt soverom. Sammen med ingen ringere enn Mr.Feber. 

Jeg vet ikke hvem jeg er, hvor jeg er eller hvor lenge jeg har ligget der. Og jeg begynner å fantasere om at noen skal komme med en bøtte isvann, og dyppe hodet mitt brutalt nedi. 

Det kommer aldri noen for å redde meg med en bøtte isvann. Ingen. Aldri. 

Alt jeg hører er lyden av en flaske som sprettes inne i stua. En glassflaske.
Vent med feiringa...jeg er ikke helt død enda..tenker jeg.
Jeg døser av inn i heten igjen, og begynner å fantasere om at jeg dusjer i brus. 

Neste gang jeg våkner står mannen i mitt liv ved sengekanten, og ser på meg.

Han smiler hemmelighetsfullt. Endelig...drikke.. hvisker jeg, da jeg ser at han holder noe blinkende i hånda. 

You poor poor thing, sier han, finner hånda mi og legger noe lite og skarpt i den :

Jøss. Jeg gir meg over.

Hvordan visste han...?

At det er akkurat det jeg vil.  

YOU MUST BE JOKING ME.

Men du skal ha for at du aldri slutter å overraske,kjære.

Håper den brusen smakte herlig. 

☆   

Har du menn i ditt liv som faktisk er flinke til å tolke deg og ulike situasjoner riktig? 

det var en gang en mus, eller to

Jepp,noen i vårt hus.

Er veldig glad i mus.

God helg!

Beklager dårlig respons fra meg i det siste, jeg har vært syk hele uka. 

Men nå er det helg, så på tide å bli frisk.

the bad news..

Det er tomt i godteriskåla mi

Det er tomt i brødboksen min

Det er tomt i lillebrors tøfler

Det er tomt i fruktskåla mi

Det er tomt i postkassa mi

Det er tomt i vinglasset mitt

The good news....?

Det er ennå liv

Det er ennå lys

Noen er ennå ute i hagen

Og ikke minst..

Det er ennå noen dråper igjen i barskapet 

Og sånn rusler nå dagene sent avgårde.
   Sånn 2 dager før lønn.

☆ 
  

Er du flink til å disponere lønna di slik at du unngår 
tomme vinglass rett før lønn? 

kjære du som oppe i skyene bor

Takk for all den snøen du sendte til vår vestlandske jord.

Takk for den ekstra timen på vei til jobb det alle ga.

Takk for alle veiene som  ikke var brøyta.

Takk for adrenalinrush og mageverk. Og for at ambulanser og politifolk og blålys fikk komme frem.

Takk for at mor bare kunne glemme bakken hjem.

Klarer du å kjøre på glatt føre og løs snø uten å få hjertet i halsen og nervøs mage?

Og er det et vestlandsfenomen å ikke kunne kjøre på glatta, eller...?

Hello, hello. I love you snow..
 Men hvor er brøytebilen når jeg trenger den?